Hjem Artikler Astronominyheter Himmelveiviser for desember 2009
Himmelveiviser for desember 2009 PDF Skriv ut E-post

Astronomiåret 2009 presenterer i samarbeid med Norsk Astronomisk Selskap en oversikt over hva som er å se på stjernehimmelen i desember 2009. Denne begivenhetsrike måneden er det spesielt fokus på Månen, planetene, meteorsvermen Geminidene, Den internasjonale romstasjonen, to novaer og lysvariable stjerner. På nyttårsaften inntreffer dessuten en partiell måneformørkelse.

 

 

Generelt

Desember er årets mørkeste måned i Norge og andre steder godt nord for ekvator. Det er mørkest rundt vintersolverv, som i år inntreffer 21. desember kl. 18:47. Etter vintersolverv blir dagene gradvis lysere igjen til Solen atter "snur" ved sommersolverv 21. juni neste år.

Vi har mørketid når Solen ikke kommer over den frie (astronomiske) horisonten i løpet av et døgn. Pga. Solens vinkelutstrekning og lysbrytningen i jordatmosfæren får vi (fra Norge) bare mørketid fra steder et stykke nord for polarsirkelen. Første desember går sørgrensen for mørketid ved 68,9 grader nord og ved 67,4 grader nord (like nord for Bodø) rundt vintersolverv.

Alle oppgitte klokkeslett er i norsk normaltid, som er det samme som middeleuropeisk normaltid og lik universaltid pluss en time. Siden 1980 har det vært normaltid i vinterhalvåret; for sesongen 2009–2010 begynte normaltiden natt til 25. oktober og den varer til natt til 28. mars.




Månen

Fullmåne: 2. desember
Avtagende halvmåne: 9. desember
Nymåne: 16. desember
Voksende halvmåne: 24. desember
Fullmåne: 31. desember

Måneformørkelse

På nyttårsaften (31. desember) blir det en partiell (dvs. delvis) måneformørkelse der en del av Månen kommer inn i Jordens helskygge. Sett fra Månen vil Jorden skygge for hele eller deler av Solen. Formørkelsen, som kan merkes mellom ca. kl. 19:30 og ca. kl. 21:20, er på sitt største kl. 20:23; da er 8 prosent av den sørlige delen av Månen inne i jordskyggen.

Observatører med kikkerter og passende fotoutstyr kan registrere at jordskyggen ikke tegner skarpt, samt at man kan iaktta en rødlig glød fra den delen av Månen som er inne i helskyggen. Disse effektene skyldes jordatmosfæren, nemlig atmosfærens utstrekning i høyden og dens fargeavhengige brytning av lyset fra Solen. Synet kan dog ikke sammenlignes med et total måneformørkelse.

Månen kommer så vidt inn i Jordas helskygge (markert med rød sirkel) under den partielle måneformørkelsen på nyttårsaften. Illustrasjon: Shadow & Substance og Jan-Erik Ovaldsen


Månens bevegelse

Månen kretser rundt Jorden i en noe avlang bane med en omløpstid på 27,3 dager i forhold til stjernene og 29,5 dager i forhold til Solen. Forskjellen på 2,2 dager skyldes Jordens bevegelse rundt Solen. Fordi Månens bevegelse også blir påvirket av tyngdekraften fra Solen – i himmelmekanikk har man det som kalles en tre-legemesituasjon – vil bl.a. Månens største og spesielt minste avstand variere fra omløp til omløp. I desember er minimums- og maksimumsavstandene (sett i forhold til Jordens sentrum) henholdsvis 363 479 km (4. desember kl. 15) og 405 731 km (20. desember kl. 16).

Månens utseende

Uten kikkert man man iaktta Månens skiftende faser, samt mørke områder fra størknet lava – kalt "hav" – som definerer Månens "ansikt". Gjennom teleskoper oppviser Månen et vell av overflatedetaljer, bl.a. kratre (ringfjell) og fjellkjeder som er lettest å få øye på i dagene rundt halvmåne. Selv gjennom Galileoskopet og andre små teleskoper er det mulig å se detaljer ned til noen få kilometer i utstrekning. Under noen dager før og etter nymåne er det dessuten anledning til å se jordskinnet fra den jordbelyste delen av Månen.

Månen i samstilling med stjerner og planeter

I løpet av desember vil Månen passere ved klare stjerner og planeter. Følgende samstillinger er aktuelle fra Norge:

  • 6.–7. desember, rundt midnatt: planeten Mars 6 grader nord for Månen
  • 7.–8. desember, rundt midnatt: stjernen Regulus 5 grader nord for Månen
  • 10. desember, rundt kl. 05: planeten Saturn 8 grader nord for Månen
  • 11. desember, rundt kl. 07: stjernen Spica 7 grader øst for Månen
  • 21. desember, rundt kl. 17: planeten Jupiter 4 grader sør for Månen


Måneokkultasjon

Kvelden 4. desember vil Månen passere foran – dvs. okkultere – en relativt lyssterk stjerne (mag. 3,5), nemlig Delta Geminorum i stjernebildet Tvillingene. Denne okkultasjonen blir synlig gjennom mindre teleskoper og fra hele Norge unntatt de nordlige delene av Finnmark. Sett fra Oslo forsvinner Delta Geminorum bak den lyse måneranden kl. 22:13 og kommer til syne igjen ved den mørke randen kl. 23:03. For Trondheim og Tromsø er tidsrommet for okkultasjon henholdsvis 22:22–23:03 og 22:46–23:00.




Planetene

Merkur

Solsystemets innerste planet blir vanskelig eller umulig å observere fra våre bredder til tross for at den 18. desember når sin største vinkelavstand fra Solen (20 grader øst). Fra sørlige bredder blir planeten et aftenobjekt under store deler av måneden.

Venus

Denne planeten blir heller ikke å se på mørk himmel i desember. Dens vinkelavstad fra Solen avtar fra 10 til kun 3 grader, og planeten kommer i samstilling med Solen 11. januar 2010.

Mars

Den røde planet vil med unntak av Sirius lyse klarere enn alle de synlige stjernene på himmelen (magnituden tiltar fra –0,1 til –0,8). Planeten er synlig gjennom det meste av natten og blir å finne i den vestlige delen av stjernebildet Løven og noen grader nordvest for stjernen Regulus. Merk fargeforskjellen mellom Mars og denne blåhvite stjernen. 21. desember er planeten i stillstand og vil deretter bevege fra øst mot vest.

Rødoransje Mars på østhimmelen rundt midnatt 19. desember, observert fra Tromsø. Laget med Stellarium


I teleskop vil Mars vise en liten skive som tilsynelatende vokser fra 10 til 13 buesekunder. Under gode forhold vil det være mulig å se den nordlige polkalotten og andre overflatedetaljer.

Jupiter

Solsystemets største planet er best å se så snart det begynner å bli mørkt om kvelden. Denne meget lyssterke planeten (for tiden magnitude –2,2) befinner seg et godt stykke sør for himmelens ekvator (deklinasjon –15 grader) i stjernebildet Steinbukken. Fra Norge blir Jupiter derfor bare å se lavt til meget lavt på himmelen. I løpet av måneden beveger den seg 5 grader i øst-nordøstlig retning og passerer innen 2 grader fra mag. 3-stjernen Delta Capricorni.

I teleskop kan man se planetskiven (utstrekning 38 til 35 buesekunder) med skybelter og Jupiters store måner Io, Europa, Ganymedes og Callisto. Den skiftende stillingen til disse månene kan lett iakttas fra natt til natt. Disse månene ble oppdaget av Galileo Galilei i januar 1610, altså for nesten nøyaktig 400 år siden. Kvelden 20. desember står for øvrig planeten Neptun bare en halv grad nord for Jupiter.

Saturn

Ringplaneten Saturn er synlig fra sent om natten og står like ved himmelens ekvator i stjernebildet Jomfruen. Den lyser like klart som stjernebildets klareste stjerne Spica (magnitude 1,0).

Gjennom små teleskoper kan man planetskiven (utstrekning 17 buesekunder), det karakteristiske ringsystemet, som nå står nesten helt på kant, og planetens største måne Titan. Større teleskoper viser flere måner og i blant detaljer på planetskiven.

Nettene til 1. desember (fra kl. 03:20) og 17. desember (fra kl. 02:13) kan man med et godt teleskop og under gode forhold se at Titan gradvis vil komme til syne igjen etter å vært inne i Saturns skygge i flere timer. En kan da oppleve at Titan blir mye lyssterkere i løpet av 15–20 minutter. Ved disse anledningene befinner Titan seg henholdsvis 8 og 10 buesekunder fra planetranden i nordvestlig retning. Dette er nokså sjeldne hendelser; etter to tilsvarende "formørkelser" i januar 2010 må en vente i nærmere 15 år før Titan igjen kommer inn i skyggen til Saturn.

Uranus

Denne planeten (magnitude 5,8) er ikke synlig uten optiske hjelpemidler med mindre himmelen er særdeles klar og mørk. Uranus er imidlertid klart synlig med en vanlig prismekikkert og blir å finne i grenseområdet mellom stjernebildet Vannmannen og Fiskene (deklinasjon –4 til –3 grader). Planetens blå-grønne skive på 4 buesekunder kan sees gjennom større teleskoper. Uranus ble oppdaget i 1781.

Neptun

Den fjerneste av solsystemets store planeter er usynlig med det blotte øyet (magnitude 7,9), men synlig som et lyspunkt gjennom små teleskoper. Mellom 16. og 26. desember passer Jupiter innen en grad fra Neptun. Planeten ble oppdaget i 1846.

 

Langtidseksponering av Geminidene i 2004. Foto: Fred Bruenjes


Meteorsvermer

Geminidene

Dette er den mest aktive av de årlige meteorsvermene. Svermen er virksom i perioden 7. til 17. desember og vil vise størst aktivitet natten 13.–14. desember. Maksimum er beregnet til 14. desember kl. 06:10 og aktiviteten er ventet å nå opp i 120 meteorer i timen under gode forhold. I motsetning til f.eks. Leonidene forblir aktiviteten høy gjennom store deler av natten og det blir også mulig å se flere titalls meteorer i timen under nettene 12.–13. og 14.–15. desember. I 2009 er mulighetene for observasjon meget gode da det ikke er noen måne som kan forstyrre observasjonene.

Svermens utstrålingspunktet ligger i stjernebildet Tvillingene (Gemini), like ved posisjonen til dobbeltstjernen Castor. Geminidene har vært studert i vel 150 år og opphavsobjektet til denne meteorsvermen er småplaneten/asteroiden 3200 Phaeton, som man regner med er en utdødd komet.

Ursidene

Denne svermen, som har sitt utstrålingspunkt i stjernebildet Lille Bjørn (Ursa Minor), er virksom rundt 22. desember. På det meste kan man normalt se opp til 10 Ursider i timen, men svermen har under enkelte år oppvist en betydelig større aktivitet med maksimale timerater på 50 meteorer eller mer. Det siste store utbruddet i 1986 ble i stor grad kartlagt av norske observatører.

ISS - Den internasjonale romstasjonen

Den internasjonale romstasjonen (International Space Station; ISS) går i en bane 340 kilometer over bakken og som heller 51,6 grader med ekvator. Omløpstiden er på 94 minutter. ISS er et internasjonalt samarbeidsprosjekt og har vært under bygging i rommet siden 1998.

ISS er tidvis synlig fra den sørlige delen Norge. I november var ISS synlig om kvelden i 1–2 uker og det ble rapportert observasjoner så langt nord som Dovre. Denne måneden blir ISS et morgenobjekt. Her er de gunstigste passeringene fra Sør-Norge (kilde: www.heavens-above.com):

ISS fotografert med mange sekunders lukkertid – derav streken. Foto: Wikipedia
  • 10. desember, rundt kl. 08:01
  • 11. desember, rundt kl. 08:23
  • 12. desember, rundt kl. 07:10
  • 13. desember, rundt kl. 07:32
  • 14. desember, rundt kl. 06:20 og kl. 07:54
  • 15. desember, rundt kl. 06:42 og kl. 08:16
  • 16. desember, rundt kl. 07:03
  • 17. desember, rundt kl. 07:25
  • 18. desember, rundt kl. 06:13
  • 19. desember, rundt kl. 06:35

Romstasjonen glir over himmelen i østlig retning (mot venstre) og kan sees lavt på sørhimmelen i opptil 2–3 minutter. Sett fra Norge lyser den på det beste omtrent like klart som de klareste stjernene på himmelen. Fra Kristiansands, Oslos og Dovres bredder er de maksimale høydene henholdsvis 22, 16 og 11 grader.

Lysvariable stjerner

Algol

Algol eller Beta Persei er den mest kjente av de formørkelsesvariable stjernene. Dette er et tett dobbeltstjernesystem der man observerer et betydelig fall i lysstyrken (fra magnitude 2,1 til 3,4) når den største, men lyssvakeste stjernen, passerer foran kompanjongen. Dette skjer med knapt 2 dager og 21 timers mellomrom.

Følgende minima er aktuelle fra Norge:
4. desember, rundt. kl. 04:54; 7. desember, rundt kl. 01:48; 9. desember, rundt kl. 22:36; 12. desember, rundt kl. 19:24; 24. desember, rundt kl. 06:42; 27. desember, rundt kl. 03:30; 30. desember, rundt kl. 00:18.

Epsilon Aurigae

Dette er et formørkelsesvariabelt objekt, synlig uten kikkert (magnitude 2,9 til 3,8), der formørkelsene gjentar seg med hele 27 års mellomrom. Den har nå begynt på en formørkelse som varer til 2012. Forrige hendelse var i tidsrommet 1982–1984. Systemet består av en synlig stjerne (en såkalt superkjempe) og en kompanjong av ukjent natur. Epsilon Aurigae befinner seg 3 grader sørvest for stjernen Capella i stjernebildet Kusken.

Mira

Mira, også kjent som Omikron Ceti, ble lyssterk i november og kunne sees klart uten kikkert (magnitude 3,5). Denne langperiodiske pulserende stjernen er ventet å begynne å avta i lysstyrke i desember og blir (med optiske hjelpemidler) synlig fra våre bredder til februar eller mars neste år.

 

Illustrasjon som viser en hvit dvergstjerne som trekker til seg materie fra stjernekompanjongen sin. Ill.: David. A. Hardy


To novaer

Av og til skjer det uventede ting på stjernehimmelen. I november ble det oppdaget to "nye" stjerner – såkalte novaer (nova betyr ny på latin) – som ble synlige fra Norge og så lyssterke (magnitude 8 og klarere) at de kunne sees gjennom Galileoskopet og andre mindre teleskoper. Novaer er egentlig ikke nye stjerner, men det dreier seg om tette stjernesystemer der en hvit dvergstjerne trekker til seg materie fra den andre stjernen. Resultatet blir etter hvert en voldsom eksplosjon på en skive rundt dvergstjernen og i løpet av kort tid øker lysstyrken med mange tusen ganger.

Nova Scuti 2009 eller V496 Scuti er i stjernebildet Skjoldet (Scutum) og befinner seg et par grader sørvest for stjernehopen M11 og den lysvariable stjernen R Scuti. I desember er disse objektene å se lavt i sørvest tidlig om kvelden.

Nova Eridani 2009 er i stjernebildet Floden (Eridanus) og lokalisert noen grader vest for stjernen Rigel i stjernebildet Orion. Denne novaen blusset opp en god stund før den ble oppdaget, men er i ettertid blitt funnet på fotografier som bl.a. ble tatt i forbindelse med meteorsvermen Leonidene. Dette er for øvrig første gang man har oppdaget en nova i dette stjernebildet.

Det er uklart hvor lenge disse novaene kan sees gjennom mindre teleskoper, men begge objektene har så langt vært rimelig lyssterke i 2–3 uker.

 

Foto: NASA & ESA. Montasje: Jan-Erik Ovaldsen

 

Takk for følget gjennom 2009

Dette er sannsynligvis den siste himmelveiviseren som kommer på Astronomiåret 2009s nettsider. Disse månedsoversiktene har vært noen av Astronomiårets aller mest populære saker, så det er tydelig at det er stor interesse for hva som er å se på stjernehimmelen. Følg med på nettsidene til Norsk Astronomisk Selskap og Astrofysisk institutt for tips om himmelbegivenheter i 2010 og videre.


Linker
 
Flere ressurser fra Astronomiåret 2009
  


Oversikten er utarbeidet for Norsk Astronomisk Selskap (NAS) av Bjørn Håkon Granslo og tilrettelagt for astronomi2009.no av Jan-Erik Ovaldsen. NAS er en ideell organisasjon som har til formål å fremme interesse for og å spre kjennskap om astronomi. Foreningens formål er også å støtte amatørvirksomhet med råd og anvisninger. NAS utgir bladet Astronomi seks ganger i året, som forøvrig anbefales varmt til alle astronomiinteresserte.

 

 

 
Banner
Opphavsrett © Astronomiåret 2009