Månen kretser rundt Jorden i en noe avlang bane med en omløpstid på 27,3 dager i forhold til stjernene og 29,5 dager i forhold til Solen. Forskjellen på 2,2 dager skyldes Jordens bevegelse rundt Solen. Fordi Månens bevegelse også blir påvirket av tyngdekraften fra Solen – i himmelmekanikk har man det som kalles en tre-legemesituasjon – vil bl.a. Månens største og spesielt minste avstand variere fra omløp til omløp. I desember er minimums- og maksimumsavstandene (sett i forhold til Jordens sentrum) henholdsvis 363 479 km (4. desember kl. 15) og 405 731 km (20. desember kl. 16). Uten kikkert man man iaktta Månens skiftende faser, samt mørke områder fra størknet lava – kalt "hav" – som definerer Månens "ansikt". Gjennom teleskoper oppviser Månen et vell av overflatedetaljer, bl.a. kratre (ringfjell) og fjellkjeder som er lettest å få øye på i dagene rundt halvmåne. Selv gjennom Galileoskopet og andre små teleskoper er det mulig å se detaljer ned til noen få kilometer i utstrekning. Under noen dager før og etter nymåne er det dessuten anledning til å se jordskinnet fra den jordbelyste delen av Månen. I løpet av desember vil Månen passere ved klare stjerner og planeter. Følgende samstillinger er aktuelle fra Norge:
Kvelden 4. desember vil Månen passere foran – dvs. okkultere – en relativt lyssterk stjerne (mag. 3,5), nemlig Delta Geminorum i stjernebildet Tvillingene. Denne okkultasjonen blir synlig gjennom mindre teleskoper og fra hele Norge unntatt de nordlige delene av Finnmark. Sett fra Oslo forsvinner Delta Geminorum bak den lyse måneranden kl. 22:13 og kommer til syne igjen ved den mørke randen kl. 23:03. For Trondheim og Tromsø er tidsrommet for okkultasjon henholdsvis 22:22–23:03 og 22:46–23:00.
PlaneteneMerkur Solsystemets innerste planet blir vanskelig eller umulig å observere fra våre bredder til tross for at den 18. desember når sin største vinkelavstand fra Solen (20 grader øst). Fra sørlige bredder blir planeten et aftenobjekt under store deler av måneden. Denne planeten blir heller ikke å se på mørk himmel i desember. Dens vinkelavstad fra Solen avtar fra 10 til kun 3 grader, og planeten kommer i samstilling med Solen 11. januar 2010. Den røde planet vil med unntak av Sirius lyse klarere enn alle de synlige stjernene på himmelen (magnituden tiltar fra –0,1 til –0,8). Planeten er synlig gjennom det meste av natten og blir å finne i den vestlige delen av stjernebildet Løven og noen grader nordvest for stjernen Regulus. Merk fargeforskjellen mellom Mars og denne blåhvite stjernen. 21. desember er planeten i stillstand og vil deretter bevege fra øst mot vest.
Solsystemets største planet er best å se så snart det begynner å bli mørkt om kvelden. Denne meget lyssterke planeten (for tiden magnitude –2,2) befinner seg et godt stykke sør for himmelens ekvator (deklinasjon –15 grader) i stjernebildet Steinbukken. Fra Norge blir Jupiter derfor bare å se lavt til meget lavt på himmelen. I løpet av måneden beveger den seg 5 grader i øst-nordøstlig retning og passerer innen 2 grader fra mag. 3-stjernen Delta Capricorni. Ringplaneten Saturn er synlig fra sent om natten og står like ved himmelens ekvator i stjernebildet Jomfruen. Den lyser like klart som stjernebildets klareste stjerne Spica (magnitude 1,0). Denne planeten (magnitude 5,8) er ikke synlig uten optiske hjelpemidler med mindre himmelen er særdeles klar og mørk. Uranus er imidlertid klart synlig med en vanlig prismekikkert og blir å finne i grenseområdet mellom stjernebildet Vannmannen og Fiskene (deklinasjon –4 til –3 grader). Planetens blå-grønne skive på 4 buesekunder kan sees gjennom større teleskoper. Uranus ble oppdaget i 1781. Den fjerneste av solsystemets store planeter er usynlig med det blotte øyet (magnitude 7,9), men synlig som et lyspunkt gjennom små teleskoper. Mellom 16. og 26. desember passer Jupiter innen en grad fra Neptun. Planeten ble oppdaget i 1846.
MeteorsvermerGeminidene Dette er den mest aktive av de årlige meteorsvermene. Svermen er virksom i perioden 7. til 17. desember og vil vise størst aktivitet natten 13.–14. desember. Maksimum er beregnet til 14. desember kl. 06:10 og aktiviteten er ventet å nå opp i 120 meteorer i timen under gode forhold. I motsetning til f.eks. Leonidene forblir aktiviteten høy gjennom store deler av natten og det blir også mulig å se flere titalls meteorer i timen under nettene 12.–13. og 14.–15. desember. I 2009 er mulighetene for observasjon meget gode da det ikke er noen måne som kan forstyrre observasjonene. Denne svermen, som har sitt utstrålingspunkt i stjernebildet Lille Bjørn (Ursa Minor), er virksom rundt 22. desember. På det meste kan man normalt se opp til 10 Ursider i timen, men svermen har under enkelte år oppvist en betydelig større aktivitet med maksimale timerater på 50 meteorer eller mer. Det siste store utbruddet i 1986 ble i stor grad kartlagt av norske observatører. ISS - Den internasjonale romstasjonenDen internasjonale romstasjonen (International Space Station; ISS) går i en bane 340 kilometer over bakken og som heller 51,6 grader med ekvator. Omløpstiden er på 94 minutter. ISS er et internasjonalt samarbeidsprosjekt og har vært under bygging i rommet siden 1998.
Romstasjonen glir over himmelen i østlig retning (mot venstre) og kan sees lavt på sørhimmelen i opptil 2–3 minutter. Sett fra Norge lyser den på det beste omtrent like klart som de klareste stjernene på himmelen. Fra Kristiansands, Oslos og Dovres bredder er de maksimale høydene henholdsvis 22, 16 og 11 grader. Lysvariable stjernerAlgol Algol eller Beta Persei er den mest kjente av de formørkelsesvariable stjernene. Dette er et tett dobbeltstjernesystem der man observerer et betydelig fall i lysstyrken (fra magnitude 2,1 til 3,4) når den største, men lyssvakeste stjernen, passerer foran kompanjongen. Dette skjer med knapt 2 dager og 21 timers mellomrom. Dette er et formørkelsesvariabelt objekt, synlig uten kikkert (magnitude 2,9 til 3,8), der formørkelsene gjentar seg med hele 27 års mellomrom. Den har nå begynt på en formørkelse som varer til 2012. Forrige hendelse var i tidsrommet 1982–1984. Systemet består av en synlig stjerne (en såkalt superkjempe) og en kompanjong av ukjent natur. Epsilon Aurigae befinner seg 3 grader sørvest for stjernen Capella i stjernebildet Kusken. Mira, også kjent som Omikron Ceti, ble lyssterk i november og kunne sees klart uten kikkert (magnitude 3,5). Denne langperiodiske pulserende stjernen er ventet å begynne å avta i lysstyrke i desember og blir (med optiske hjelpemidler) synlig fra våre bredder til februar eller mars neste år.
Av og til skjer det uventede ting på stjernehimmelen. I november ble det oppdaget to "nye" stjerner – såkalte novaer (nova betyr ny på latin) – som ble synlige fra Norge og så lyssterke (magnitude 8 og klarere) at de kunne sees gjennom Galileoskopet og andre mindre teleskoper. Novaer er egentlig ikke nye stjerner, men det dreier seg om tette stjernesystemer der en hvit dvergstjerne trekker til seg materie fra den andre stjernen. Resultatet blir etter hvert en voldsom eksplosjon på en skive rundt dvergstjernen og i løpet av kort tid øker lysstyrken med mange tusen ganger.
Takk for følget gjennom 2009Dette er sannsynligvis den siste himmelveiviseren som kommer på Astronomiåret 2009s nettsider. Disse månedsoversiktene har vært noen av Astronomiårets aller mest populære saker, så det er tydelig at det er stor interesse for hva som er å se på stjernehimmelen. Følg med på nettsidene til Norsk Astronomisk Selskap og Astrofysisk institutt for tips om himmelbegivenheter i 2010 og videre. Linker
Flere ressurser fra Astronomiåret 2009
 Oversikten er utarbeidet for Norsk Astronomisk Selskap (NAS) av Bjørn Håkon Granslo og tilrettelagt
for astronomi2009.no av Jan-Erik Ovaldsen. NAS er en ideell
organisasjon som har til formål å fremme interesse for og å spre
kjennskap om astronomi. Foreningens formål er også å støtte
amatørvirksomhet med råd og anvisninger. NAS utgir bladet Astronomi seks ganger i året, som forøvrig anbefales varmt til alle astronomiinteresserte.
Opphavsrett © Astronomiåret 2009
|
